lørdag 18. februar 2017

Isbryter (7B+) på Nærsnes

Noe av det beste med buldring er å gå på jakt for å finne uoppdagede linjer. Det å ta turen til en blank flekk på kartet, der man har en innskytelse om at det kan skjule seg noe, er min kopp te.

Hele prosessen med å finne, pusse, jobbe inn og til slutt førstebestige en bulder kan være utrolig tilfredsstillende, dog til tider også skitten og slitsom. Ofte faller man inn i en liten boble der ute i skogen imens man ser linjen og betaen tar form.

Det å kunne bidra til utviklingen av sporten er også en hyggelig bieffekt. Det er alltids bruk for flere linjer. Og siden buldresporten enda er relativt ung og det skal så lite steinflate til før det kan buldres på, er det fortsatt enorme mengder uoppdagede linjer der ute i skogen. 

Da jeg flyttet ut til Hurumhalvøya for fem år siden var de blanke flekkene på kartet mange og utforskertrangen stor, så jeg satte igang med å sondere terrenget. Mange interessante vegger ble funnet. Enkelte av disse ble pusset og enkelte ble forkastet av ulike årsaker. De så enten for lette ut, for vanskelige ut, for usikre eller lå for langt ute i bushen. 

En av disse veggene var en vegg på baksiden av et utglidd åsparti, like innenfor isdammene på Søndre Nærsnes. Veggen så tilsynelatende løs ut og hadde få tak som jeg tenkte ville kunne holde vekten. Jeg tenkte at en pusseprosess nok bare ville resultere i at det ikke ville være flere tak igjen. I tillegg var det vanskelig å se "linja" i steinen på grunn av alle de små formasjonene av ulik kvalitet. Høyden og vinkelen på veggen var imidlertid prima, så jeg la den på harddisken for magrere tider og gikk videre.


Så gikk det et par år og plutselig hadde jeg fått mer sans for buldring i brattere terreng og mindre sans for å gå i gang med å pusse mosegrodde vegger. Fravær av mose i overhengende flater gir drastisk redusert mengde mose i trynet ved pussing. Siden buldringen på Nærsnes stort sett dreier seg om bratte sva (mose i trynet), og det å ha et prosjekt under en kilometer hjemifra frister når man har små barn og jobb, så bestemte jeg meg for å ta en ny kikk på denne bratta som jeg hadde lagt på harddisken et par år tidligere.


Etter å ha svingt brekkjernet og stålbørsten over alt som var løst (småstein i trynet) åpenbarte det seg en lang og jevn linje i den øvre delen av henget. Flere av takene var overraskende faste, imens andre hadde mer usikre fasthetsegenskaper. Siden terrenget under veggen mer eller mindre følger etter, var det relativt enkelt å nå alle takene, samt jobbe inn flyttene uten å starte på bunn hver gang. En naturlig sittende start ble definert og arbeidet med å sette sammen alle enkeltflyttene kunne starte.

Etter å ha renset toppen, noe som kan være ganske så strabasiøst når frosten har meldt sin ankomst, fikk jeg etter tre økter løst alle enkeltflyttene. Deretter ble det satt igang med å gjøre seriøse forsøk fra bunn. Siden det er i overkant av ti flytt på bulderet, så er frost en utfordring. Fingrene blir fort numne hvis man er for lenge i kontakt med steinen. Heldigvis er takene ganske små slik at kontaktflaten er redusert. Allikevel blir det noe redusert førlighet mot toppen.

Like før jul hadde jeg planer om å få prosjektet i havn. Snøen hadde forsvunnet igjen og temperaturen var kommet like over på pluss-siden. Alt lå til rette for at jeg kunne få gitt meg selv den julegaven jeg ønsket meg.

Med episk innsats klarte jeg å karre helt forbi det dynamiske redpointcruxet i toppen og var på god vei mot suksess med fingrene på toppkanten. Så poppet foten og neste stopp var crashpaden med knust drøm.

Etter en pust i bakken samlet jeg meg for et nytt forsøk. Det endte med at jeg ble sendt i bakken av et cruxtak langt nede som ikke ville være cruxtak lenger. Det nedre cruxet hadde plutselig fått behov for en ny betasekvens. Og den måtte pent vente til nyåret.

Med litt bratt trening i sekken og nyvunnen beta for bunncruxet ble prosjektet endelig senket en mandagskveld i februar da luftfuktigheten endelig tok en pause. Isbryter var etablert.



Tiden vil vise hvor hard den er, førstebestigningsprosesser pleier jo å påvirke gradsetting, men den er vel verdt et besøk uansett. Presenning og pad ligger igjen der om noen vil prøve. Så får vi håpe at de resterende takene holder seg på plass.

Her er link til fører: 27crags.com

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar